Er ikke alle barn like mye verdt?

FNs barnekonvensjon handler om dine og andre barns rettigheter. Den er en slags lov som sier at alle barn i verden har rett til å være trygge og ha det de trenger. Den sier at staten har ansvaret for barna i landet, slik at de ikke blir mishandlet, utnyttet eller har det vondt. Nå blir det mulig for barn som ikke får oppfyllt rettighetene sine i landet de bor å klage til en internasjonal klagedomstol.
Barnekonvensjonen gjelder i alle situasjoner og for alle under 18 år. Barnekonvensjonens egentlige navn er ”FNs konvensjon om barnets rettigheter”. En konvensjon er en avtale mellom flere land og folk.
Barnekonvensjonen består av 42 artikler  med rettigheter. Her er noen av rettighetene:

•     Alle barn er like mye verdt.
•     Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.
•     Alle barn har rett til beskyttelse.
•     Alle barn har rett til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke.
•     Alle barn har rett til å si sin mening, og deres mening skal bli tatt på alvor.
•     Alle barn har rett til å gå på skole.
•     Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.
•     Alle barn har de samme rettighetene.

8.januar 1991 ble denne internasjonale loven godkjent av regjering og Stortinget i Norge. Det vil si at i 2014 har barn som lever i Norge, rett på beskyttelse, rett til å være barn, få gå på skole, helsehjelp osv.
Det er nesten ikke til å tro at dette kan være en rettighet i Norge, når man ser på den nye regjeringens behandling av de lengreværende asylbarna, der 2/3 av disse blir kastet ut nå. Dette er barn, som bor i Norge, og som derfor også skal ha de samme rettighetene som andre norske barn, utfra FN's barnekonvensjon. Det får de altså ikke. De barna som her blir kastet ut av landet, går en meget usikker framtid i møte. Mange blir sendt tilbake til landt de knapt kjenner til. Og mange av disse landene er konflikt-områder, og har regimer som er totalitære. Barna har ingenting de skulle sagt. Det er til barnas beste at de følger med foreldrene, sier den blå/blå regjeringen, og gjemmer seg bak det. Jaha, tenker jeg. Barnas beste, var det det dere var opptatt av? For om dere virkelig var opptatt av det, ville dere latt familiene fått bli i Norge, hvor barna og familiene føler seg trygge, hvor de er integrert, og har venner.
Barna er vår framtid. Det er de som skal føre verden videre. Vi er forbildene. Hva lærer vi barna våre, når vi bryter rettigheter etter forgodtbefinnende? Når vi begynner å sortere mennesker etter hvor mye man er verdt? For det er hva det hele handler om, egentlig... Ingen ville noensinne funnet seg i at norske barns rettigheter ble brutt på denne måten, hvorfor skal vi finne oss i at asylsøkerbarn som bor i Norge sine rettigheter blir brutt, uten at det får noen konsekvens? Er ikke et barn like mye verdt om det kommer fra Norge, Palestina, Jordan, Etiopia eller Afganistan?

Sorteringssamfunnet Norge

I Norge har vi det for det meste bra. Juridisk sett, er vi likestilte, kvinner og menn, og likestillingen er også, juridisk sett, kommet veldig langt når det kommer til grupper som homofile/lesbiske, funskjonshemmede, psykisk utviklingshemmede, minoritetsgrupper, osv. Men hva hjelper det da, om vi er likestilte juridisk, sålenge vi i praksis ikke er det?
For eksempel, når det kommer til arbeid og arbeidsevne, så står det enormt mange mennesker med arbeidsevne på 100% uføretrygd. Ikke fordi de ikke gidder å jobbe, men fordi de ikke er ønsket i dagens arbeidsmarked. Det er også mange eksempler på de som har vært uføre pga diagnoser som har vært vanskelig å behandle, men som har opplevd å bli bedre etter nye behandlingsmetoder, og kanskje også friske, heller ikke kommer ut igjen i arbeid, til tross for mange år med søknader, og blir værende på uføretrygd. Og, som om ikke det er nok, samfunnet klager og syter på dem som står "unødvendig på trygd". Greit det, men hva gjør f.eks NAV for å hjelpe da? NADA!!!! Når man opplever å bli møtt med følgende: "Vi kan jo ikke hjelpe alle heller", hva da?
For uføretrygdede, som vil ut i jobb, kunne man med fordel ha utvidet dagens varig lønnstilskudd til å omfavne flere. Da hadde en som var ufør, sluppet å bekymre seg om hva som eventuelt ville skjedd, om man plutselig ikke klarte å jobbe likevel. For det skremmer ganske mange. Frykten for å eventuelt måtte starte på nytt, med nye legeerklæringer, søknader, venting osv, for å få den trygden man trenger. Kanskje kunne man også hatt litt fleksibilitet der, slik at man kunne vurdert mnd etter mnd. Om man en mnd kunne jobbet 20%, fikk man tilskudd deretter, og en annen mnd 60%, ble tilskuddet etter det. Og hvis en mnd kom, hvor man var skikkelig dårlig, slapp man å være redd for økonomien.
Om vi hadde satt inn slike tiltak, ville dette en vinn-vinn situasjon for alle. De som idag står som uføre, men som har arbeidsevne, hadde fått føle at de får bidra i større grad, de hadde følt seg mer verdsatt, og det hadde påvirket helsen i positiv forstand. Yrkene som idag har høye sykefravær, hadde tjent godt på en slik ordning, da dette kunne avlastet mye. Trygdeutbetalingene ville gått ned, og folkehelsen blitt bedre

Vi må innse, at vi lever faktisk, i 2014, i et sorteringssamfunn. Det er viktig for å klare å gjøre noe med det.